Gjennom egne erfaringer vet jeg hvor belastende hjelpeyrker kan være. I dag ønsker jeg å hjelpe andre med å håndtere stress, ansvar og emosjonell belastning før det går for langt.
De fleste mennesker tenker kanskje ikke over hvor emosjonelt krevende det kan være å arbeide som veterinær.
Mange ser for seg søte valper, kattunger og gleden ved å hjelpe dyr. Og ja, det finnes mye mening, varme og dyp tilfredsstillelse i yrket. Men det finnes også en annen side. En side mange veterinærer kjenner godt, men som det fortsatt snakkes altfor lite om.
En veterinær kan bruke timer på å forsøke å redde et dyr og likevel miste det. Minutter senere sitter neste klient allerede på venterommet. Veterinæren forventes å smile, være rolig, profesjonell og emosjonelt stabil, samtidig som kroppen og nervesystemet fortsatt bærer på følelsene fra det forrige rommet.
Noen ganger avliver en veterinær et høyt elsket dyr, og går deretter rett inn for å vaksinere et kull glade valper. Den emosjonelle kontrasten kan være enorm.
For mange eiere er et dyr ikke “bare et dyr”. Det er familie. En følgesvenn. En kilde til trøst, kjærlighet og tilknytning. Dette betyr at veterinærer ofte står midt i intens sorg eller glede, frykt, skyldfølelse, sinne, håp eller desperasjon samtidig som de forsøker å ta medisinsk riktige avgjørelser under press.
Og veldig ofte står de alene. Kanskje føler hen seg absolutt ikke så sikker på seg selv eller sin kunnskap.
Særlig for nyutdannede veterinærer kan ansvaret føles overveldende. Den ene dagen er man student. Den neste forventes det at man skal ta avgjørelser om liv og død, håndtere akutte situasjoner, møte emosjonelle dyreeiere, navigere økonomiske begrensninger og leve med frykten for å gjøre feil. Veterinærer i felt går som oftest rett ut i praksis uten så mye praktisk erfaring eller støtte fra eldre kollegaer som annet helsepersonell ofte har.
Da jeg studerte veterinærmedisin, lærte vi hvordan vi skulle håndtere dyresykdommer, men ikke hvordan vi skulle håndtere mennesker.
Ingen forberedte oss egentlig på den emosjonelle virkeligheten i yrket:
hvordan man håndterer sorg,
hvordan man håndterer konflikt,
hvordan man bærer ansvar,
eller hvordan man regulerer seg selv mens man er omgitt av stress, lidelse og sterke følelser dag etter dag.
Likevel er kommunikasjon, følelser, forventninger og menneskelige reaksjoner en så stor del av arbeidet.
Det finnes også belastninger utenforstående sjelden ser.
Den ambulerende veterinæren kan bli vekket midt på natten av en telefon. Noen har en syk ku. Et lam som ikke kommer ut. En hund som har spist noe giftig. Veterinæren står opp og kler på seg og kan måtte kjøre milevis gjennom mørke, tåke, på glatte veier fordi dyr fortsatt trenger hjelp uansett tidspunkt.
Akutte situasjoner venter ikke på ordinær arbeidstid.
Svært få spør om veterinæren har sovet nok, spist ordentlig eller fått tilstrekkelig hvile. Ingen spør om kjøre- og hviletid eller emosjonell restitusjon. Ansvarsfølelsen overfor dyr og eiere kommer først.
Over tid kan mange veterinærer utvikle det som kalles omsorgstretthet. Når et menneske gjennom mange år eksponeres for lidelse, smerte, sykdom, sorg og emosjonell intensitet, kan nervesystemet bli utmattet. Ikke fordi man bryr seg for lite, men ofte fordi man har brydd seg for mye for lenge.
Mange opplever også moralsk stress. Dette kan oppstå når veterinæren vet hva man ideelt sett ønsker å gjøre medisinsk, men økonomiske begrensninger, tidspress eller ytre omstendigheter gjør det umulig. Noen ganger kunne et dyr kanskje vært behandlet videre, men eieren har ikke råd. Noen ganger blir avliving den eneste realistiske løsningen, selv når det føles dypt smertefullt.
Slike opplevelser setter spor i kropp og sinn.
Stress eksisterer ikke bare i tankene. Mange veterinærer begynner gradvis å oppleve søvnproblemer, kronisk anspenthet, indre uro, følelsesmessig nummenhet, skyldfølelse eller følelsen av aldri helt å klare å koble av.
Noen mister troen på seg selv.
Noen mister gleden.
Noen mister håpet.
Og noen mister etter hvert seg selv.
Jeg kjenner igjen deler av dette fra mitt eget liv.
Over tid bar jeg et ansvar jeg trodde jeg måtte bære, både på jobb og hjemme. Mange dyr var avhengige av meg. Mange behov skulle møtes. Jeg fortsatte å fungere lenge etter at kroppen begynte å varsle om at noe var galt. Kanskje fordi mange hjelpere blir vant til å være den sterke. Den som ordner opp. Den som holder ut litt til. Den som ikke klarer å koble helt ut og slappe av.
Helt til den dagen kommer da man kjenner at man ikke lenger klarer å bære alt slik man en gang gjorde. Den erkjennelsen kan være dypt smertefull når den opprinnelige intensjonen bare var å hjelpe.
Selv måtte jeg bli utbrent, ikke bare en eller to ganger, men tre ganger, før jeg forstod at jeg ikke kunne fortsette slik jeg gjorde. Jeg endret kurs. Jeg skulle noen ganger ønske at jeg visste da det jeg vet nå. Samtidig tror jeg kanskje at jeg måtte gå den veien jeg gikk for å finne de riktige skoene. I dag føler jeg meg utrolig heldig som får jobbe med det jeg gjør.
Mange mennesker i hjelpeyrker bærer på stor skyldfølelse rundt utmattelse, som om det å bli overveldet og sliten betyr at man har feilet. Som om man bare burde tåle mer.
Men ingen menneskelige nervesystemer er laget for å tåle vedvarende emosjonelt press uten konsekvenser. Jeg tenker ofte at det faktisk er litt umenneskelig å forvente at en skal stå i en slik situasjon i det hele tatt.
Det er også en av grunnene til at jeg i dag kjenner et sterkt ønske om å tilby forebyggende støtte til mennesker i belastende hjelpeyrker, rett og slett fordi jeg vet hvor lett det er å ignorere varselsignalene for lenge.
Ikke fordi det er noe “galt” med mennesker som bryr seg.
Men fordi det å bry seg dypt har en pris når det ikke finnes rom for å bearbeide den emosjonelle belastningen.
I arbeidet mitt i dag er jeg opptatt av å hjelpe mennesker med å roe og regulere nervesystemet før full utbrenthet oppstår.
Med avspenningsarbeid, guidet meditasjon der vi kan omprogrammere gamle reaksjonsmønstre og støttende samtaler håper jeg å kunne hjelpe andre med de tingene jeg har erfaring med og funnet noen gode verktøy for.
Mange mennesker i hjelpeyrker lever i årevis i en konstant indre alarmberedskap uten å være helt klar over det selv.
Kroppen forbereder seg hele tiden på neste akutte situasjon.
Neste telefon.
Neste krise.
Neste liv som avhenger av dem.
Over tid blir denne konstante aktiveringen utmattende.
Noen ganger trenger nervesystemet ganske enkelt hjelp til å lære at det er trygt å hvile igjen.
Veterinærmedisin kan være et av de mest meningsfulle yrkene som finnes. Men også hjelpere trenger omsorg. De trenger rom for egne følelser, støtte til nervesystemet sitt og tillatelse til å erkjenne når belastningen har blitt for stor.
Kanskje må vi bli flinkere til å spørre hvordan hjelperen egentlig har det, før det er for sent.
For det å føle seg overveldet er ikke svakhet.
Det er ofte et tegn på at noen har båret for mye, for lenge.
Det er lov å koble av og slippe ansvarsfølelsen. Det er ikke svakt å søke hjelp. Det gjorde jeg, og det har satt meg i stand til å starte Helenes Naturterapi.
Hilsen Helene
